Brian Eno om å leke med lys
Ed Gillett
Gjesteskribent
I den nye episoden fra The Lighthouse snakker Brian Eno om karrieren sin som visuell kunstner i samtale med kurator og historiker Hans-Ulrich Obrist. Med dette informasjonsblogginnlegget kan du følge med når de to dykker dypt ned i Enos dristige visuelle utforskninger.
Brian Eno har omskrevet regelbøkene i de siste fem tiårene. Som musiker, komponist, produsent og billedkunstner har han funnet nye veier, og fortsetter med det. The Lighthouse, samarbeidsprosjektet med Sonos Radio, minner om flere av konseptene som har definert arbeidet hans som musiker, produsent og billedkunstner, fra fordomsfri eksperimentering og sanseoverlapping mellom lyd og syn, til bruken av teknolog til å utforske nye former for kreativitet. Men samarbeidet er også et dristig steg fremover, der han bruker et skattkammer av upubliserte arbeider og tilfeldig generering til å konstruere nye lydverdener.
I et eksklusivt program for Sonos Radio veileder Eno oss gjennom inspirasjonskildene bak The Lighthouse. Han blir intervjuet av kurator og kritiker Hans-Ulrick Obrist, og de er borti alt fra barndommens drømmer om lydbåndopptakere til musikk som en del av en uendelig prosess. For å høre hele samtalen, klikk her.
«Til forskjell fra mange som forlot kunststudiene og gikk inn i musikken, fortsatte jeg også som billedkunstner. Og jeg merket at gradvis begynte de to forskjellige praksisene å nærme seg hverandre. På et visst punkt skjønte jeg at jeg ønsket å lage musikk som på en måte var som å male, og jeg vil lage malerier som på et vis var som musikk. Så jeg tror egentlig at alt handlet om å forstå tid. Hva skjer hvis du har et bilde som endrer seg svært sakte? Det er annerledes når noe endrer seg. Det ber deg om å stå og se på det litt lenger. Så jeg begynte å virkelig eksperimentere med lys.»
«En av tingene jeg liker å gjøre er å ta teknologi med bestemte bruksområder og finne noe annet å gjøre med den.»
«Jeg kan huske svært klart den første gangen jeg så en båndopptaker, jeg tenkte hvor fantastisk det var at musikk kunne lagres på den måten. Og selvsagt, det neste jeg tenkte var: Hva vil skje hvis du spiller den baklengs?»
«På slutten av syttitallet begynte jeg å arbeide med video, men bare [la] hendelsen, hva det enn var, skje foran kameraet. Jeg bodde nede på West 8th Street på den tiden, og leiligheten min var sørvendt. Så jeg tok kameraet og la det på siden og vendt mot det sørlige sentrum. Og så tenkte jeg at, vel, jeg snur bare på TV-en, og plutselig så jeg ikke på TV lenger. Jeg så på et bilde.»
«En viktig faktor for meg i alle installasjonene mine var, hvordan kan jeg få folk til å bli stående lenger? Jeg ville ikke at folk skulle ta et raskt blikk og så går de videre til det neste bildet. Og selvsagt hang dette sammen med musikk. Musikk sier at noe endrer seg, får folk til å sakke farten litt, noe jeg tror er nyttig. Når du går inn i en kirke og det er et vakkert vindu der, der solen strømmer inn … kanskje er disse moderne, ikke religiøse glassmalerier.»
«Det ble veldig klart for meg at tanken om kunst som en statisk, fast, ferdig ting ikke var en idé som interesserte meg lenger. Klassisk musikk er konstruert som arkitektur med et blikk på hva målet er, hvordan det skal bli når det er ferdig, mens musikken [Steve] Reich og [Terry] Riley med flere komponerte, var mer som hagearbeid. Det var mer som å si ‘Her er noen frø, jeg planter dem og ser hva som skjer.’ Jeg begynte å tenke at jeg var mer som en gartner enn en arkitekt, og jeg mener fremdeles det.»
«Tegning er viktig for meg, for det er den raskeste måten for meg å finne ut en del ting. Mye av arbeidet jeg gjør begynner med tegninger, faktisk, inkludert musikk.»
«Jeg tenker på ting som former og som systemer og hvordan disse systemene griper inn i hverandre. Hvis jeg lager en tegning av det, ser den tegningen interessant ut? Ser den ut som noe jeg ville ønske å høre på? På en måte er moderne måter å lage musikk på, mye mer lik maling enn tradisjonell musikk.»
«Jeg fullfører egentlig ikke noe før jeg har en tanke om hva de er ment å gjøre i verden. Hva skal dette bli? Hva vil det bli? Hvis jeg gjør dette med det, hva skjer da? Arkivet mitt med upublisert arbeid har 7502 musikkstykker. Ingen av dem er ferdige, men når jeg vil lage noe for en spesifikk oppgave, begynner jeg vanligvis ved å ta ett av disse og si at OK, dette, tenker jeg at jeg kunne gjøre om til det stykket.»
«Jeg kan ikke meditere, så jeg vet ikke om det er det samme eller ikke, men hva jeg liker er å bare la tankene vandre, det vil si, først av alt, å glemme det faktum at alle disse nyhetene som inntreffer. Jeg vil ikke være i den verdenen av konstant aktivitet og andre menneskers saker. Jeg leter etter anledninger til å komme inn i den barnslige tilstanden igjen. Det betyr ikke at du blir dummere eller mindre voksen eller noe sånt, men du blir mindre forutinntatt tenker jeg, og mer åpen for fornemmelser, mer åpen for dine egne dypere tanker, de tingene du vet at bestandig ligger der og som du ikke ofte fokuserer på.»
The Lighthouse representerer Brian Enos vedvarende utforskning av dette barnlige, meditative rommet – et unikt lydlandskap like rotfestet i den rastløse eksperimenteringen som fortsatt understøtter kunsten hans, og roen som venter på bli gjenoppdaget inni hver av oss.
Start en gratis prøveperiode på Sonos Radio og begynn å høre på The Lighthouse i dag.