Høyoppløselig lyd er et vanlig begrep når du sammenligner forskjellige høyttalere eller lydformater. Som du sannsynligvis har gjettet, angir det et høyt nivå av lydkvalitet. Men høyt i forhold til hva? Svaret er ikke bare et spørsmål om lydmessig perspektiv.

La oss begynne med noen sammenligningspunkter. Høyoppløselig lyd høres bedre ut enn lyd i MP3-kvalitet. Det lyder til og med bedre enn standard CD-kvalitetslyd, som en gang i tiden ble ansett for å være tilstrekkelig til å fange opp ethvert aspekt av lyd som kan oppfattes av menneskeøret. Vi vet nå at mange kan oppfatte forskjeller i kvalitet utover hva en CD er i stand til å reprodusere, noe som fører oss til en arbeidsdefinisjon av høyoppløselig lyd.

Kort sagt, hvis et digitalt lydspor lykkes i å overgå kvaliteten til et standard CD-spor, kvalifiserer det som høyoppløselig lyd. «Kvalitet» kan synes som et subjektivt begrep, men vi kan evaluere kvaliteten til et lydspor med to objektive målinger – bitdybde (som uttrykkes i «bits») og samplingsfrekvens (som uttrykkes i kilohertz eller «kHz»).

Hva er høyoppløselig lyd?

Høyoppløselig lyd defineres generelt sett som lyd som fanger opp mer av originalsporets raffinerte nyanser og detaljer enn det som er mulig med standard CD-kvalitet. Praktisk sett betyr dette en mer omsluttende lytteopplevelse, med større detaljrikdom og klarhet. Teknisk sett betyr det bitdybde på minst 24-bit og samplingsfrekvens på minst 48 kHz – høyere enn en standard CDs kvalitet på 16-bit og 44,1 kHz.

Dette høres muligens bare ut som tall for deg. Men det er viktig å forstå bitdybde og samplingsfrekvens hvis du er interessert i å nyte den best mulige lytteopplevelsen.

Bitdybde og samplingsfrekvens: Nøkkelkomponentene for lydkvalitet

Når vi snakker om lydkvalitet, snakker vi egentlig om hvor fullstendig og nøyaktig et lydspor fanger den opprinnelige lyden i et opptak. Jo bedre kvaliteten er, desto mer kjennes det som om du faktisk er i rommet og lytter til fremføringen av sangene.

Når du spiller inn lyd med digitale lydformater, ønsker lydteknikere generelt sett å fange opp så stort dynamisk område og frekvensrespons som mulig. Dynamisk rekkevidde er forskjellen mellom den laveste og høyeste lyden et opptak kan generere. Frekvensrespons måler hvor godt et lydspor kan generere frekvenser, fra den dypeste bassen til den høyeste diskanten.

Hver av disse kvalitetene samsvarer med en bestemt måling: henholdsvis bitdybde og samplingsfrekvens.

• Bitdybde beskriver hvor mange små deler av informasjon (dvs. «bits») ett enkelt øyeblikksbilde av en lydbølge består av. Jo høyere bitdybden er, desto mer dynamisk område har lyden – med andre ord jo mer kan du høre de høyeste og laveste lydene.
• Samplingsfrekvens beskriver hvor mange øyeblikksbilder (dvs. «samples») som tas av den opprinnelige lydbølgen. Jo høyere samplingsfrekvens, desto mer fanger sporet opp detaljene i originalopptaket. Høyere samplingsfrekvens fanger også opp og reproduserer høyere lydfrekvenser.

Som angitt ovenfor har filer med høyoppløselig lyd generelt sett en 24-bits bitdybde og en samplingsfrekvens på 48 kHz eller høyere. Begge målingene er betydelig høyere enn standard CD-kvalitet, som har 16-bits bitdybde og en samplingsfrekvens på 44,1 kHz.

Den nedenstående grafikken visualiserer hvordan et 24-bits opptak faktisk fanger opp et bredere dynamisk område av lyder. Du kan sammenligne det med å bruke et større nett når du fisker for å fange mer fisk. Vi kommer dit om et øyeblikk.

Hvilke lydfiltyper støtter høyoppløselig lyd?

Du lurer kanskje på: Hvis høyoppløselig lyd er så bra, hvorfor har vi ikke lyttet til det alltid? Svaret handler om teknologi. Mer spesifikt handler det om hva slags forskjellige lydfiltyper som kan støttes – og hvor store de må være for å få plass til alle lyddataene.

En av de største forskjellene mellom lydfiltyper knytter seg til prosessen som kalles komprimering. Denne prosessen tar den opprinnelige lydbølgeformen til et opptak og krymper den ned til en mindre størrelse som er enklere å overføre og lagre.

Komprimering kan deles inn i to generelle typer:

• Tapsbasert komprimering mister noe data fra det opprinnelige lydopptaket, noe som kan føre til et hørbart tap av lydkvalitet.
• Tapsfri komprimering opprettholder all lydinformasjonen fra det opprinnelige opptaket, samtidig som filstørrelsen likevel krympes. Dette er den typen komprimering som er forbundet med høyoppløselig lyd.

Noen lydfiltyper er ukomprimerte, og de beholder også hvert aspekt av det opprinnelige opptaket. Ulempen er at disse filstørrelsene kan bli enorme! Så historisk sett har det vært en reell avveining mellom lydkvalitet og lagringsstørrelse/bekvemmelighet. Dette begynner å endre seg med evolusjonen av nye filformater som støtter tapsfri komprimering.

For å bedre visualisere dette, la oss spore veien for hvordan en sang spilt inn i høyoppløselig lyd (24-bit, 48 kHz) finner veien til lytteren i form av en lydfil:

Som du kan se, blir originalopptaket generelt sett delt inn i to versjoner for distribusjon: et ukomprimert rått lydformat, og et standard CD-format. Data fra det ukomprimerte formatet kan deretter brukes til å opprette tapsfrie filformater som FLAC og ALAC, samt tapsfrie formater som MP3 og AAC.

Høyoppløselig kontra tapsfri lyd

Noe annet du kan ha oppdaget fra det ovenstående diagrammet er at både høyoppløselig lyd og CD-kvalitet kalles «tapsfri». Lyd kodet i CD-format anses faktisk for å være tapsfri fordi det utgjør et presist og nøyaktig øyeblikksbilde av den analoge bølgeformen. Selv om den kanskje ikke har samme dynamiske område eller frekvensrespons som en konsertopptreden, komprimerer ikke CD dataene på en måte som forvrenger eller taper informasjon fra originalopptaket.

Når du sammenligner høyoppløselig lyd med tapsfri lyd, er det viktige poenget at høyoppløselig lyd ikke bare handler om hvorvidt data tapes i komprimeringen. Det viser spesifikt til lyd som gir høyere bitdybder og samplingsfrekvenser enn det standard CD-kvalitet kan oppnå. Så et tapsfritt lydspor kan være høyoppløselig, men det er ikke nødvendigvis høyoppløselig.

Høres høyoppløselig lyd bedre ut?

Det korte svaret er «Ja». Men alle er ikke i stand til å høre forskjellen.

Husk at standard CD-kvalitet (16-bit, 44,1 kHz) en gang ble ansett for å omfatte hele frekvensområdet som mennesker kan høre. Det har siden vist seg at noen faktisk kan høre frekvenser utover det CD-kvalitet er i stand til å reprodusere. For disse personene vil høyoppløst lyd nesten helt sikkert høres bedre ut. Men for folk som har nedsatt hørsel eller som ikke hører like godt som de en gang gjorde, kan det høres akkurat ut som fra en CD eller til og med en MP3.

Hvis du lurer på om du kan høre forskjellen, er denne lydtesten fra NPR et godt startpunkt. For mest nøyaktig resultat, pass på at du lytter til den gjennom et par kvalitetshodetelefoner som Sonos Ace, eller gjennom et anlegg som er i stand til å spille av lyd i Hi-Fi-kvalitet.

Slik lytter du til høyoppløselig lyd

Flere strømmetjenester begynner å tilby alternativer med tapsfri eller høyoppløselig lyd. Amazon Music, for eksempel, har nå mange sanger tilgjengelig i Ultra High Definition, som de definerer som «bedre enn CD-kvalitetslyd (opptil 24-bit, 192 kHz)». Apple Musics ALAC-filformat er også i stand til å levere opptil 24-bit / 192 kHz høyoppløselig lyd, selv om du må slå det på i innstillingene dine.

En sann høyoppløselig lydopplevelse krever ikke bare en bestemt strømmingstjeneste eller filtype, men også utstyr som er i stand til å nøyaktig reprodusere dybden og detaljene til originalopptaket.

Du kan faktisk strømme tapsfri lyd over Bluetooth med Sonos Ace-hodetelefoner – og det lyder virkelig enestående. Men for den mest nøyaktige høyoppløselige avspillingsopplevelsen, må du koble til en Wi-Fi-aktivert høyttaler, eller bruke Sonos Ace sin inkluderte 3,5 mm-kabel for å plugge hodetelefonene til lydkilden.

Det er ikke bare musikk som drar nytte av høyoppløselig lyd. Et Sonos-hjemmekinoanlegg gir høyoppløselig lydkvalitet til dine favorittfilmer og -TV-serier. En førsteklasses lydplanke som Arc Ultra støtter ikke bare høyoppløselig lyd, men projiserer lyden rundt hele rommet for en enda mer omsluttende opplevelse.

Opplev høyoppløselig lyd med Sonos

Etter hvert som kapasiteten til strømming og filtyper fortsetter å utvides, holder Sonos tritt med produkter som er i stand til å yte høyoppløselig lyd rettferdighet. Du kan se hvilke strømmetjenester som støtter høyoppløselig avspilling (for eksempel Apple Music og Amazon Music) i støtteartikkelen vår her. Sortimentet vårt av trådløse høyttalere har flere førsteklasses alternativer som kan spille av i høy oppløsning, inkludert Era 300 og Five.

Men det stopper ikke der. Lydplankene våre tilbyr en førsteklasses høyoppløselig lydopplevelse, delvis takket være Dolby Atmos-teknologi og dens evne til å skape et omsluttende og flerdimensjonalt lydbilde som redefinerer mulighetene til romtilpasset lyd. Og våre førsteklasses Sonos Ace over-ear-hodetelefoner kobles til med en 3,5 mm-plugg for en høyoppløselig opplevelse som er helt din egen. (Sonos Ace kan også oppnå tapsfri kvalitet via Bluetooth eller en USB-C-forbindelse.)

Hvis du er interessert i å oppgradere hjemmelydanlegget ditt til høyoppløselig lyd, ta kontakt med en Sonos-ekspert på telefon eller via chat.

​